Etterpåklok

Jeg ligger oppe i det mørke, våre, kalde, dystre.
Kroppen min synes synd på seg selv og øynene gjør vondt.
Den årlige høstdepresjonen slår til igjen.
Det er når jeg hører en kjent og følsom sang jeg tenker på han.
Med ett er alt tilbake til sånn det var før og jeg tar tak i telefonen,
tar kontakt med han.
Det piper.
Det piper.
Det summer.
Han svarer ikke.
Jeg blir etterpåklok samtidig som jeg trykker på den røde knappen.
Jeg burde ikke søke trøst og oppmuntring hos han lenger.
Kan ikke.
Det hele hører fortiden til,
så jeg må la det være der, i fortiden.
Må komme meg videre.
Må gi slipp.
Må finne en annen å slippe inn.

img4501

Én kommentar

martha

14.10.2009 kl.18:26

Fint og litt trist.

Nydelig bilde. Tatt det selv?

Skriv en ny kommentar

hits