Som medisin

Han ser på meg, setter seg ned, og spør hvordan det går.
Klemmer meg fordi han merker at noe er annerledes.
Plutselig står du der.
Noen sekunder med tenking, og du snur og går videre.
Vent! roper hver eneste lille del av meg, og jeg kjemper med armen som vil strekke seg etter deg.
Det er dine armer jeg vil ha rundt meg, ikke gå.
Men det er for sent, du tror jeg har funnet trøst et annet sted.
Sannheten er at ingen klarer å roe meg, snakke med meg, få meg til å smile, sånn som deg.
Du burde vite det innen nå, at det er dine klemmer som gjør underverker, som er min medisin.

img1077

Én kommentar

ljs

03.11.2009 kl.22:00

SV: Reddet hvertfall min dag:) Gikk med hodet høyt hevet resten av dagen, og klarte til og med å prate normalt til ei jente av den typen jeg helst holder meg langt unna, og snubler i ordene om jeg må prate til. Men i dag gikk det fint...:)

Skriv en ny kommentar

hits