Sånn det pleier å være

Jeg tar med meg telefonen hver kveld når jeg legger meg,
sånn som jeg pleier når han er her.
Vet vi ikke skal snakke noen dager til, ikke før han er hjemme igjen,
men håper likevel.
Tillater meg selv å lengte etter han, dikte opp samtalene vi ville hatt om han var her.
Vi ville sladret litt om dagen, fundert litt på livet, snakket om følelser vi ikke deler med andre, og om henne.
Det roer meg litt, men er langt fra det samme som å høre stemmen hans på ordentlig.
Jeg faller tilbake dit jeg var, ikke like lykkelig, ikke like meg selv, sånn som han blir uten henne, som om noe er galt.
Men det hjelper litt også, å tenke at jeg kan klare meg på egenhånd, i alle fall en liten stund,
og å vite at vi kommer til å snakke igjen om noen dagen uansett,
litt sterk skal jeg klare å være, for oss begge, for oss alle tre.

img4752

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits